"Vi har forestilt oss fremtiden så lenge, men nå lever vi den," sa kreativ direktør Katie Chung etter Wooyoungmi-showet. "Det er ingen grunn til å fantasere om sølvfargede romdrakter og sprø former: Min idé om fremtiden handler om funksjon, om å beholde den tradisjonelle skjønnheten til kjolen mens jeg endrer stoffene." En gigantisk provisorisk måne satt midt på dagens rullebane, den futuristiske kriblingen i oppsettet fremheves av den åpenbare kontrasten til den helt gamle, parisiske prakten til lokalet, Salon Imperial på Intercontinental Hotel. Det melankolske partituret, komponert av Stu Sibley, gjorde resten: Wooyoungmis syn på futurisme handlet om nostalgi om hva som skal skje, ikke spenning for det ukjente.
Samlingen, ganske passende, var en presis oppstilling av veldefinerte former. Støvfrakken, den magre dressen og blusen ble tilbudt i endeløse varianter av vask og i et utall av krøllete stoffer, ikke et trykk i sikte. Fargene var bleke og organiske, og vokste i intensitet fra støvete grå til dype trekull. Det hele oset av trygg rolig og ettertenksom løsrivelse, mens stoffinnovasjon sørget for at klærne kunne leves inn og brukes intenst. På et senere tidspunkt ble ting litt repeterende ganske snart. Et kortere show ville ha gjort budskapet mer effektivt.
48.8566142.3522219