LONDON, 9. JANUAR 2016
av NICK REMSEN
"Jeg ville ikke at det skulle være et pastisjopprør," sa en typisk anti-establishment Matthew Miller backstage på høstshowet sitt. "Jeg ville at det skulle være mer sofistikert, mer intelligent, hvor du ikke slenger ut mot verden med en knyttneve." Han forklarte samlingens konsept, som ble tenkt som en slags nedbryting av den gamle garde (som i sin tur fungerte som en dobbel knulling, fordi Miller også foreslo at den nåværende generasjonens intellektuelle rikdom blir stjålet fra døde etablissementer – så, et tyveri, så en kule). Det var også en ytterligere beskrivelse av estetisk blanding av da og nå, men det hele viste seg å være forvirrende retorikk for klær som til slutt var ganske greie.
En bomberjakke med skjærkrage båret over en lynget sølvfilt toppfrakk med matchende bukser pigget opp et øyenbryn eller to på første rad. Likevel føltes ikke utseendet opprørsk, og heller ikke spesielt sofistikert og intelligent. Det leste rett og slett som en solid blanding av garderobe-go-tos. Det samme gjaldt utseendet toppet med en toppet jakkeslag i ull i midnattsblått – enkelt, gjort. Mer åpenbare nikk til Millers kilde, som en gjenbruk av Caravaggios David With the Head of Goliath på en frynsete skyttergrav, virket bare overflødig (Givenchy styrer tilsynelatende den tunghendte handelen med bilder-screenet-på-stordagsklær), i motsetning til revolusjonerende . Ironisk nok var Millers klær best når dissonansen mellom temaet og klærne hans var størst. Det fikk en til å tenke på kolleksjonen han ville produsere uten all den turbulente praten bak den.