LONDON, 10. JANUAR 2016
av NICK REMSEN
Jeremy Scotts Moschino er polariserende, men unektelig underholdende. Hans merkevare av humor er pop-igere, sprøere, mer sukkersøt enn Francos, men det er ikke negativt: Scott er en designer som treffer den moderne oppmerksomheten til å se på meg. Alt han viser kan Snapchatted eller Instagrammed stort sett uten å nøle. Kolleksjonen han avduket i kveld, i en Mayfair-kirkesetting, var like levende som alltid, men det var en tilsynelatende klokskap, takket være samarbeidsinnspill fra britiske agitprop-artister Gilbert & George.
"Jeg ønsket å lage overmettede klær, så jeg hadde te med dem," sa Scott. «Og mens jeg fortalte dem ideene mine for samlingen, sa de: «Hvorfor tar dere ikke fra arkivet vårt?» Så fra korsene til hodene til slagordene [som dukket opp raskt og rasende på praktisk talt alt] var det så mange fantastiske ting jeg klarte å inkorporere.» Tydeligvis hadde G&Gs fargerike grafikk katalysert nok en kromatisk tsunami i Scotts alltid fantasifulle hjerne – høstkolleksjonen hans var en regnbue i stoffet, rave-y neon, helt opp til fluorescerende malte øreflipper og coifs. (Kapellomgivelsene minner om Limelight, en nattklubb på Manhattan fra 90-tallet som også lå i en kirke, og noen av innbyggerne Scott kledde på seg.) Denim hadde en spraymalingsbehandling, med folder og sømmer applikert på (tenk trompe l 'oeil båret av klubbbarn på nittitallet). Fantastiske støvler i Dr. Martens-stil, utskjæringer som fungerte som showinvitasjon, fikk samme graffiti. Kollegiale striper ble også jobbet tidlig, enten i skjerf- eller skjorteform, og ga et grotesk preppy element.
På en måte - og dette er relativt med tanke på Scotts opprørende - var det også en elementær blodlinje i klærne. "Mange av formene er ganske enkle, og jeg har laget mye collager," sa han. "Nesten som plagg satt sammen - som en strikket genser med MA-1-ermer." Collage kan også tilskrives Gilbert & George: Jourdan Dunn – som gikk som en del av Moschinos kvinners Pre-Fall, som ble vist samtidig – hadde på seg en flyverjakke med hette med et strikket panel satt ned i ryggen og slagordstemplede ermer. (Andre steder var et bemerkelsesverdig eksempel på det SPUNK, som flankerte skinnebenene på jeans). Lucky Blue Smith åpnet og lukket showet i Lisa Frank brights, men silhuetten og mange andre stykker var direkte: en dress foran og en grøft for å avrunde det.
Med Neneh Cherry, Noomi Rapace, Lucky, Jourdan og til og med Taboo fra Black Eyed Peas på hånden, brakte Scott vanligvis litt berømmelse og blitzpærer til de ellers lavprofilerte London Collections: Men. Og om du liker det eller ei, det er en stor del av pakken hans, en slags overfladisk popkurasjon og ekstravaganse for moro skyld. Da finalen tråkket, kom Michel Gauberts remiks av «Like A Prayer» av Madonna dunkende inn – og på linjen, «alle må stå alene», kunne du ikke la være å smile. Scott er garantert en ensom ulv, men magnetismen hans betyr at han alltid vil ha en flokk på slep.