MILANO, 17. JANUAR 2016
av LUKE LEITCH
Noen ganger går du inn i et show med hodet på autopilot. Denne anmelderen må ha vært borderline katatonisk før Vivienne Westwoods samling i ettermiddag. Hvordan det? Vel, først ble en samtale med Andreas Kronthaler avbrutt fordi han måtte hjelpe en modell ved navn Fabio med stropper i en sølvfarget lamékjole. Når man fordrev tiden ved å stirre på tilbehørsbordet, skilte kjedet laget av brusbokser seg ut – men penisanhengene i sølv og bronse klarte ikke å registrere seg. Og så var det navnet på samlingen: Be Specific. Hva kan det ha handlet om?
Doh! Rullebanelysene kastet det hele i lettelse. En fiskehale finstrikket topp var åpen bak for et glimt av ryggraden. En fyldig grønn, kaotisk rynket kjole med trykk, lav nok til en "oops, unnskyld meg" av brystvorten, ble båret under en fiolett cardie brodert med noe som så ut som brunstende hjorter. Alt dette over noen fine 4-tommers plattformslynger. Den samlede effekten var slak, på en god måte. I tillegg var det Fabio, en enskuldret svart silkekjole – med et tog – over rutete bukser, og en storskuldret sølvscenetyver sammen med et miniskjørt og en av de som henter fallisk tilbehør. Det var en kappe i nålestripe. Hvor mye klarere kunne Westwood gjøre det?
Likevel var det både gutter og jenter i dette herretøyshowet. Antrekket ble overdrevet ved skulderen og undertrykt ved benet og håndleddet: beskåret og hakket og endret – omplassert. En regatta stripete dress med høyglansende 12-hulls røde arbeidsstøvler var strålende samfunnspunk. På vei ut sa en detaljkjøper: "De gjør alt dette, og så kommer du til utstillingsrommet og det er fullt av flotte kommersielle ting." Smart, ikke sant? Opprørsk på rullebanen og omsorgsfull utenfor den. Veldig smart, faktisk.