PARIS, 24. JANUAR 2016
av ALEXANDER FURY
Nostalgi er en kraftig ting, som denne sesongen har bevist. Hvis folk ikke fordømte det, kunngjorde de det som deres neste store inspirasjon. Erindring om tidligere ting har en kraftig trekkplaster for mote, der vekkelser fra de siste tiårene stadig snurrer i stadig minkende sirkler. Yves Saint Laurent elsket forresten litt av Proust - det er en Louis Vuitton-koffert spesiallaget for å bære volumene hans som for tiden vises på Grand Palais, i en utstilling viet det merkevarens historie. Vuitton, mener jeg; selv om det er et Saint Laurent-museum like oppe i rue.
Styrken til erindring var ideen Thom Browne utforsket: Hans høstshow var, sa han, om 13 gutter som besøkte herreklubben deres for 30 år siden, kanskje fysisk, absolutt mnemonisk. Derav det faktum at hvert antrekk dukket opp i triptyk: det første i filler; deretter et lett nivå av nød; til slutt, uberørt. Hver av dem hadde varianter av klassisk maskulin antrekk – frakker, militærfrakker, pelstrimmede chesterfields – og ble toppet med en bowlerhatt tippet skummelt over ansiktet. Det var ikke en prosess med oppløsning, men for regenerering, tilbake til tidligere herligheter. Til å begynne med pisket et par modeller støvark av dekket til en gammel gutteklubb, inkludert en storslått lysekrone, vingstoler og et dusin baker med forgylte rammer.
I À la Recherche du Temps Perdu faller Proust i henrykkelse over minnene fremkalt av en te-dunket madeleine. Det var nok av lignende tankevekkende på Brownes show: ufrivillige minner - forestillinger fremkalt utilsiktet, men som ofte er like kraftige. Ettersom modellene tok plass, den perfekte originalen som står overfor en duo av "uperfekte" forfalskninger, var det lett å se nyanser av Dorian Grey – ikke bare på grunn av fargen på Brownes favorittull. De herjede modellene kan være hans herjede oljete portrett, hvis begjær etter ungdom så gjenspeiler motesystemet. Er vi ikke alle tvunget til å være vitne til vårt eget forfall i disse dager? Og er ikke tid det eneste selv de rikeste ikke kan kjøpe? Vi kan absolutt ikke snu det tilbake. Tiden var en besettelse av kunstneren René Magritte, og det var utvilsomt ekko av hans arbeid i de maskerende bowlerhattene, repetisjonen, de tomme rammene.
Tid er noe designere ofte har utpekt som ekte luksus, spesielt de siste par årene, da den har blitt mer og mer verdifull. Det tok mye tid å lage disse klærne også, som var utvilsomt luksuriøse. Noe av lappingen, plagsom og tilsiktet slitasje og riving gjorde utvilsomt det uperfekte mer arbeidskrevende – mer perfekt – enn de plettfrie antrekkene. «Noen ganger er det vakrere,» tenkte Browne om de løsnede perlene brodert på en kort kappe og jet-utsmykket frakk.
Du husket også rullebaner fra tidligere tider, da designere virkelig gikk all-out for å iscenesette et show, for å fremkalle en historie gjennom plaggene deres. Det er ikke mange igjen av den gamle skolen. Kanskje tidene har endret seg; eller kanskje designere bare ikke har så mye å si, eller tid til å si det, i det akselererte systemet til den moderne rullebanen. Thom Browne arrangerer et show hver sesong for herreklær; han presenterer Pre-Fall-kolleksjoner og viser dameklær om knappe to uker. Tiden er utvilsomt i tankene hans.
God mote kan snakke på mange nivåer. Gå videre om Oscar Wilde og Proust og Browne kan blunke tomt (det gjorde han mot meg). I utgangspunktet handlet dette showet også om en oppfinnsom måte å vise engasjerende klær på, vakkert laget, men med skjult mening innebygd i hver søm. En å bli nostalgisk over, når du er til minne om flotte moteshow tidligere.