Visvim-designeren Hiroki Nakamura har en besettelse av Americana: blå jeans og chinos, cowboyer og ranchere, hele veien. Det er en vridd følelse av "normalitet" i estetikken hans, å være slik den er innebygd i plagg vi ser hver dag, selv om vi ikke er amerikanske, på grunn av den overveldende innflytelsen som kulturen har hatt over hele verden. Så i dag, inne i en italiensk limonaia i fransk rokokko-stil (et orangeri, men for sitroner), så vi på en urimelig måte dette japanske merkets syn på Amerika.
Visvim våren 2017
Det var litt av et show, et show i gammeldags betydning av ordet, alt av Busby Berkeley-tappdans, 50-talls jitterbugging, og en gruppe sjømenn som gikk gung ho Gene Kelly og virvlende mopper som batonger. De lignet Channing Tatum i Hail, Caesar! (om enn noen år senere). Halvveis i showet snurret de kakikledde kvinnelige kolleger til jive-danser, mens modellene usikkert gikk rundt de blafrende lemmene. Utenfor limonaia? Lemonade står. Hva annet?
Limonaiaen er en interessant metafor for at Visvim – bær med meg – danner et mikroklima for frukten den dyrker, som ellers ville gå til grunne i Toscana. Og selve Visvim-showet føltes som et slags mikroklima, så perfekt gjenskapte det ideen om Amerika, om ikke virkeligheten. Tross alt ble ingen av plaggene Visvim viste på en slik amerikansk måte faktisk laget i USA; de bruker japanske stoffer sammen med forseggjorte håndverks- og fargingsteknikker hentet fra hele verden, som dessverre ikke lenger er mulig i industriell skala. Likevel, som en luftspeiling av Amerika, var den potent.
Hva med klærne? De fortsatte i Visvim-formen, med arbeidsklær, dongeri og ti-liters hatter, men smeltet sammen med de off-kilter, ofte åpenlyst japanske, som bomullsjakkene med slips foran, klippet bredt og lett som en kimono. De amerikanske arketypene i kjole, sammen med det allsangende, allsangende bakteppet, ga deg inntrykk av aksjekarakterer som ble sluppet løs fra MGM-partiet: cowboyen, arbeideren, treneren i en genser med lue og fløyte, opprøreren uten årsak, men med mye klær. Det var fokus på denim, det mest amerikanske stoffet, og en rekke seersucker-frakker som så ut som noe fra amerikansk gotikk. Det var også en mengde retro-tonede, krigsbrudeinspirerte plagg fra Visvim dameklær-linjen, WMV, som krysset veier med herreklærne gjennom hele showet. Gutt møter jente? Det eldste manuset på filmpartiet.
Vil menn kle seg som filmkarakterer? Jeg tipper for det meste ikke, men forlat Stetsons og halmbåtfolket, og de allegoriske antrekkene går raskt i oppløsning til brukbare, hverdagslige plagg i innovative stoffer. Jeg trenger ikke å hevde deres appell til den vanlige mannen med penger å bruke; Visvim selger allerede godt, over hele verden. Som et rullebanebilde leser disse klærne stille; generelt viser Nakamura etter avtale, for å muliggjøre forklaring av klærnes forviklinger. I dag stilte han opp, men klærne føltes ikke som stjernene. Sjømenn som gjør en Shirley Temple-rutine er ganske garantert å oppgradere hva som helst.