«Åpen skryt» er et begrep som brukes av de digitale generasjonene for å vise frem nyinnkjøpte luksusartikler og statement-stykker på sosiale medier. Gjenstander av jevnaldrende misunnelse, de er ofte av en esoterisk natur: sko, vesker og plagg som ikke tradisjonelt er behagelige for øyet; litt keitete, ganske subversiv eller stygg-kul. Kulheten deres er samfunnskunnskap: hvis du vet, vet du. Du kan bruke den metodikken på mange av tingene Matthew M. Williams designer for Givenchy.
Hans funksjonstid i huset virker strategisk rettet mot Gen Z og de som speiler seg i dem – i hvert fall hvis fjorårets sosiale mediekampanje med de mest fulgte kjendisene i verden er noe å gå etter.
"På slutten av dagen går det tilbake til instinktet og det jeg ønsker. Jeg er ikke så strategisk. Forhåpentligvis liker kunden det jeg liker»
Matthew M. Williams.
Designeren sa på en telefonsamtale fra Paris, men hans andre kolleksjon virket ganske skreddersydd til det Gen Z-segmentet. Silhuettene var grafiske og intense på en måte som gjentok volumene av skate-wear i mer sartorial linjer; «mikro-makro», kalte han dem – overdrevet som om de var laget for å bli sett gjennom en skjerm.
Teksturer var hypertaktile på den fascinerende måten at et telefondeksel i falsk krokodille eller neonfuzz får hjernen til å ønske å strekke seg ut og ta på den. Og tilbehør hadde den sjarmerende og skulpturelle kvaliteten ved seg som gjør dem minneverdige og Insta-verdige, som et malplassert objekt i en usannsynlig setting.
Den var nedfelt i store, lodne kåper og vester med matchende balaklavaer – hornede, som forrige sesong – og gigantiske lodne votter som noe ut av en Jean M. Auel-roman, men kanskje mer «utenomjordisk», som Williams sa om hoven hans. -lignende platåsko, passer for en kentaur.
Presentert i den industrielle Paris La Défense Arena (som designeren sa minnet ham om hans tidligere karriere som klesmusikere) med frontlykter svevende over modellenes hoder som om de var på flukt fra en flygende tallerken, var samlingen veldig sci-fi-inferno, men med den lockdown-inspirerte utendørs vrien vi har blitt vant til denne sesongen. Faktisk, hvis vårt grunnfestede øyeblikk i tid har vendt designeres sinn til det store utendørs, var dette graven utendørs – den tøffere, mer trendy versjonen.
Når vi snakker om tøffe og trendy ting, snakket store cubanske kjeder til en aktuell sosial mediemani, mens maskinvare på skreddersøm og som pynt på kjoler fortsatte Williams' sammenstøt mellom Givenchy-atelierene og hans egen industrielle verden.
"De er sensuelle og elegante og viser kvinnelig kraft," sa han.
Han oversatte den samme sensibiliteten til sitt første store rykk for den røde løperen, i slags akvatiske aftenkjoler med stive paljetter, som fosset inn i livlige falder som bølgeskvulp. Linjene deres reflekterte Williams pågående forslag til en silhuett for kvinner, uttrykt i strikkede bodycon-nummer eller kolonnekjoler.I de første 43 årene av sin eksistens var huset til Givenchy et monument for konservativ god smak.
Likevel, rett ut av boksen, var innovasjon også en del av ligningen. Hubert de Givenchy markerte seg med sin debutkolleksjon i 1952: Den var basert på separatorer, som en kvinne kunne mikse og matche i stedet for å ha på seg slavisk som demonstrert av en designer, og det var et nytt konsept for den tiden.
At couturier var den yngste på Paris-scenen (og en veldig kjekk 6-fot-6) skadet heller ikke anmeldelsene hans.
Givenchy ble tatt under vingen til den spanske mesteren Cristóbal Balenciaga, og etterpå ble arbeidet hans mindre åpenbart ungdomsorientert.
Han og hans mentor ble beskrevet av The New York Times som «uomstridt verdens mest profetiske designere». I løpet av denne epoken introduserte han (samtidig med Balenciaga) den revolusjonerende kjemien, eller sekkkjolen, hyllet som "en genuint ny moteform." Han er også kreditert for å være banebrytende i prinsessesilhuetten, og da den filmatiske spriten Audrey Hepburn først tok på seg Givenchy's Little Black Dress, ble navnet hans for alltid knyttet til Sabrina-utringningen.